I Omagiu følger vi Ion Pauker fra barndommen som glassmesternes sønn i en liten landsby. Ion Paukers reise gjennom livet sammenfaller med fremveksten av det nye regimet, og som alle andre dras han inn i det nye. Han viser seg tilpasningsdyktig og ender opp i «omagiu i Folkets palass, det vil si rommet der alle medaljene og ordenene til landets leder oppbevares. Det er mange medaljer og utmerkelser å holde orden på, og det er slettes ikke nøytralt hva som legges fram når. Lars Saabye Christensen har med Omagiu skrevet en urovekkende roman om et bisart regime, som samtidig fungerer som et speil for vår tid, med sine autoritære tendenser og lengsel etter sterke ledere. Hva gjør et slikt regime med folks menneskelighet? Hva skjer med folk når tanken kontrolleres og «sannheten blir et middel for å holde kontroll? Hvor går grensen mellom overlevelse og forræderi? Er det overhodet mulig å være et anstendig menneske i en sånn verden?